The Irishman regissert av Martin Scorsese

Tidsalderen for filmer om den amerikanske kriminelle underverdenen ser melankolsk tilbake i tid. På papiret er iren betryggende forutsigbar – nok en Scorsese-tur til gangsterens underverden, kronet med en prestisjefylt rollebesetning. Heldigvis var ikke veteranen fornøyd med billig nostalgi. 

Filmen er basert på et forslag fra Charles Brandts bok «The Greatest Mafia Murder in History», drapet på Jimmy Hoffe – I Heard You Paint Houses. Tittelen er faktisk en metafor, og den er veldig entydig: å male et hus betyr å drepe en mann; "maling" er blodet som spruter på gulvet og på veggene.

Etter mange år med pre-produksjonskrangling - du vet, akademiet elsker en god historie om ofring og lidelse for kunsten, og Irish Genesis er den siste versjonen - har Martin Scorsese, i regi av Netflix, realisert sin visjon for den nyeste mafiaen episk. 

The Irishman er en filmatisering av biografien I Heard You Paint Houses, der mafia-leiesoldaten Frank Sheeran på dødsleiet hevder at det var han som plukket opp den beryktede Jimmy Hoffa, en mafia-tilknyttet fagforeningsmann som styrtet i bakken i 1975. Tittelrollen ble gitt til Robert De Niro av regissøren, Hoffa ble spilt av Al Pacino, og Joe Pesci og Harvey Keitel har hovedrollene i birollene - bare Leonardo DiCaprio mangler potensielt i denne Scorsese All Stars-kampen. Hva er dette annet enn en gjeng av Scorseses "superhelter"? Ironisk nok, hvis vi tenker på entusiasmen som veteranen nylig traff slike "fornøyelsesparker" med ... 

Sammenligningen ovenfor er ikke dødelig seriøs, men andre likheter kan finnes: Netflix avslører ikke offisielt budsjettene sine, men ifølge de høyeste estimatene har iren nærmet seg 300 millioner dollar, sammenlignet med de største skuespillene. Er det virkelig en slik forskjell mellom å investere i eksplosjoner og å investere i teknologi som digitalt kan glatte ut og forynge ansiktene til 75-åringer? 

Robert De Niro har ikke jobbet med Martin Scorsese siden kasinoet (1995), og det har ikke Al Pacino. Foto: IMDb 

En annen parallell: akkurat som med Marvels storfilm, så med Scorseses mobbfilm vet du mer eller mindre på forhånd hva du kommer til å få. Konsistens og pålitelighet eller repetisjon og mangel på friske ideer? Du kjenner alle nøkkelelementene fra før: gangster-sagaen som foregår i New York, en cocktail av eksplisitt vold og katolske motiver, temaer om synd, skyld og tilgivelse. Mange klager på referatene, som er mer passende for en miniserie nå for tiden (filmen er 209 minutter lang) – men lengden er det som gjør at Scorsese kan gi iren en introspektiv tone i tillegg til testosteron. Han indikerte en lignende stemning i sin forrige spillefilm, Silence (2016). 

Livshistorien til Frank Sheeran (Robert De Niro) er lang og full av uforutsigbare vendinger; manusforfatter Steven Zaillian formidler det gjennom store sprang, sannsynligvis på en lignende måte som det Frank selv ville ha fortalt (så det er også tydelig at vi har å gjøre med en upålitelig forteller). Som en ung lastebilsjåfør med en tvilsom arbeidsmoral befinner han seg på kontoret til en fagforeningsadvokat (Ray Romano), som også er søskenbarn til juniormafia-sjefen Russell Bufalin (Joe Pesci). 

Sporadiske tjenester for Bufalino Frank-dynastiet fører snart til en fast stilling som mafia-leiesoldat eller. t. Jeg. en fikser, hvorfra han går videre blant støttespillerne til Jimmy Hoffe, lederen av USAs største fagforening, som flittig fyller sine egne lommer i navnet til «arbeidernes rettigheter». Frank, hvis skjebne er fullstendig sammenvevd med de to mentorene hans, Russell og Jimmy, er ustoppelig som Hoffs høyre hånd i mange år – helt til historiens hjul (med litt hjelp fra Kennedy-klanen) begynner å falle fra hverandre.

Faktisk har ikke iren en solid kvinnerolle. Kathrine Narducci og Aleksa Palladino passer "trofast kone"-formen, og Anna Paquin, som spiller en av Sheerans døtre, får ikke det virkelige arbeidet (eller dialogene). Karakteren hennes er interessant nok til at manuset kan utforske ham nærmere, men Scorsese gjør det bare ikke. Foto: IMDb

Legenden sier at Joe Pesci avviste Scorsese så mange som femti ganger før han gikk med på å returnere fra pensjonisttilværelsen for iren. Foto: IMDb 

Digital foryngelse må vurderes et øyeblikk. Det endelige utseendet til filmen er bedre enn lovet av de første trailerne, men ingen vil påstå at det ikke er noe gummiaktig, livløst, unaturlig i nærbildet av "Young De Niro" (og nærbilder er de som er ansiktsbehandlinger) uttrykk bør være mest overbevisende). Et lignende problem med mimikken av virkeligheten, som aldri kan bli virkelig god nok, møtte Disney med Løvenes Konge i sommer: Løvene var for naturalistiske for animasjonen vi er vant til, og for lite "ekte" til å bli sett som rett til venstre. Målet med filmkunst er nok ikke å fange virkeligheten så nøyaktig som mulig, men å skape fiktive verdener som er en refleksjon av vår. 

Ville det virkelig vært så veldig galt å ansette andre skuespillere til rollen som den yngre Hoffe, Sheeran, Bufalin? For noe slikt ville det være behov for en idealistisk tro for at iren skulle bli like godt mottatt (og forventet med samme iver) hvis alle veteranene som er oppført kun ville dukke opp i episodiske roller som utdaterte versjoner av karakterene deres. 

Men det er også et motargument: The Irishman er, som allerede sagt, en dypt introspektiv, til tider til og med melankolsk film. Stemningen er satt av selve historien: en scene av en urolig Frank Sheeran i rullestol, som minner om fortiden. Han er kanskje ikke i sine siste åndedrag ennå, men det er tydelig at han nærmer seg et møte med Skaperen. En film laget av en gruppe førtiåringer kunne ikke gjennomsyres av en bevissthet om sin egen forgjengelighet på en like ærlig måte. Dette er ikke Scorsese of the Goodfellas (1990), som la vekten på mafiaens brorskap og arroganse – dette er den mer nøkterne Scorsese, som ser ut til å sukke trist: Sic transit gloria mundi. Forvent heller ikke de smidige, energiske kameraskiftene til Wall Street Wolf – denne gangen forsvinner klokskapen og standhaftigheten til legitimiteten til verden som Sheeran tilhører fra hvert skudd. 

Harvey Keitel er nesten kriminelt Untapped i Angel Brunos episodiske rolle. Foto: IMDb 

Trioen i hovedrollene begrunner enkelt sin status. Joe Pesci, kjent for sine roller som eksplosiv koleriker, delegerer denne gangen morderiske affærer med uhyggelig ro. Pacino, som kommer inn i historien bare et sted i den andre tredjedelen, er en melodramatisk utøver som det er veldig lett å tro aldri frivillig vil trekke seg fra makten. De Niro er et sted halvveis mellom dem: en stoisk hund som er i stand til de mest brutale voldshandlinger. (Hans rolle blir ytterligere skadet ved inngripen av nye teknologier.) Hovedpersonens (angivelig) dårlige samvittighet symboliseres av hans datter Peggy (Anna Paquin), som intuitivt forstår farens sanne natur og bryter all kontakt med ham. Rollen hennes er tydelig, men det fungerer likevel nesten fornærmende at skuespillerinnen ikke får annet arbeid enn å anklage anklageren fra et hjørne (hun ytrer bare rundt ti ord gjennom hele filmen). 

Iren er kanskje ikke en revolusjonær eller en banebrytende representant for sin sjanger, men han er et ambisiøst prosjekt som trekker en anstendig linje under Scorseses nedstigninger inn i underverdenen – går i dialog på ulike måter med Both Streets of Evil (1973) og Gangs of New York (2002). Og denne gangen vil det være vanskelig for noen å anklage mesteren for å glorifisere den morderiske industrien – den blodigste dommeren i Irland er uansett alder og hjelpeløshet, som er et overraskende subtilt innblikk i denne sjangeren.